Vogue er en stilisert og ekspressiv dansestil med røtter i ballroom-kulturen, som oppsto i Harlem, New York på 1960- og 70-tallet. Dansen ble skapt av afroamerikanske og latinske LGBTQ+-miljøer, spesielt transkvinner, som et svar på ekskludering fra andre skeive rom. Inspirert av Vogue Magazine og glamouren fra klassisk Hollywood, utviklet vogue seg til en kunstform som feirer identitet, femininitet og selvtillit.

Ballroom-kulturen er en subkultur hvor Houses konkurrerer i balls – store eventer hvor deltakerne konkurrerer i kategorier som runway, realness, face og dans. Vogue ble en av de mest ikoniske uttrykksformene i denne kulturen og fungerer som både en danseform og et sosialt og politisk statement.

Opprinnelse og utvikling

Vogue startet som en imitasjon av moteposeringer sett i Vogue Magazine, men utviklet seg raskt til en mer dynamisk dansestil. På 1980-tallet ble vogue en viktig del av ballroom-scenen, med konkurranser hvor dansere battlet hverandre ved å "lese" motstanderen gjennom bevegelser i stedet for ord.

Dansestilen har gjennomgått flere utviklingsfaser:

• Old Way (Pre-1990s): Fokus på linjer, symmetri og presise, geometriske bevegelser.
• New Way (Post-1990s): Mer fleksible og gymnastiske bevegelser, med fokus på illusjoner, håndkontroll og kompleksitet.
• Vogue Fem (1995–nåtid): Feminin estetikk med flytende og elegante bevegelser, ofte assosiert med feminitet og dramatisk uttrykk.

Vogue fikk bredere anerkjennelse etter Madonnas musikkvideo Vogue i 1990, som introduserte stilen til et globalt publikum.

Elementer og teknikker

Vogue er en teknisk krevende dansestil som kombinerer posering, presise håndbevegelser og gulvarbeid. De fem hovedelementene i Vogue Fem er:

1. Hands Performance: Ekspressive håndbevegelser inspirert av motefotografering og pantomime.
2. Catwalk: En runway-inspirert gange med flytende hoftebevegelser.
3. Duckwalk: En lav gange i huket posisjon med raske steg.
4. Spins & Dips: Dramatiske snurrer og dype fall som gir et teatralsk uttrykk.
5. Floor Performance: Akrobatisk arbeid på gulvet, ofte med fokus på fleksibilitet og dramatikk.

Disse elementene brukes individuelt eller kombineres i freestyle battles og koreografier.

Kulturell betydning

Vogue er mer enn en dansestil – det er et uttrykk for motstand, frihet og identitet. Ballroom-kulturen ga marginaliserte grupper et sted hvor de kunne uttrykke seg uten frykt for diskriminering. Houses fungerer som valgte familier, hvor medlemmer finner støtte og fellesskap.

Gjennom vogue kan dansere utfordre kjønnsnormer og sosiale forventninger, samtidig som de viser kreativitet og selvtillit. Dansestilen har også hatt stor innflytelse på populærkulturen, moteindustrien og samtidsdans.

Moderne vogue

Selv om vogue har sine røtter i ballroom-kulturen, har stilen utviklet seg videre og blitt en del av både den kommersielle og urbane dansescenen. I dag ser vi vogue-elementer i musikkvideoer, klubbscenen og dansekonkurranser.

Mange moderne dansere blander vogue med andre stiler som hip hop, waacking og contemporary, og skaper unike uttrykk basert på ballroom-estetikken. Stilen har også blitt populær i dansestudioer verden over, hvor den undervises som en egen sjanger.

I tillegg har vogue fått en fornyet plass i LGBTQ+-miljøer globalt, hvor den fortsatt fungerer som en plattform for selvtillit, motstand og feiring av queer-identitet.

Dokumentasjon og media

Vogue har blitt dokumentert gjennom flere filmer, serier og bøker, som har bidratt til å spre kunnskap om ballroom-kulturen.

• Paris is Burning (1990) – En dokumentar som gir et innblikk i New Yorks ballroom-scene på 1980-tallet og de sosiale utfordringene samfunnet sto overfor.
• Pose (2018–2021) – En dramaserie som utforsker ballroom-kulturen og vogue på 1980- og 90-tallet.
• Legendary (2020–2022) – En realitykonkurranse hvor Houses konkurrerer i ballroom-kategorier, inkludert vogue.

Disse produksjonene har hjulpet med å gi ballroom-kulturen den anerkjennelsen den fortjener, samtidig som de understreker viktigheten av å bevare og respektere dens historie og opprinnelse.